Om Beiarn

Litt om Beiarn Kommune

Seglfjellet
Seglfjellet

Beiarn kommune er et vakkert stykke norsk innland som strekker seg fra Beiarfjorden i nord til Svartisen i sør.

Beiarn kommune ligger 11 mil sør for Bodø. Daglig er det bussforbindelse med Bodø, hovedstaden i Nordland fylke. Kommunesenteret i Beiarn er Moldjord. Kommunen har allsidig produksjon innen jord- og skogbruk. I tillegg er det lagt tilrette for etablering av nye bedrifter i kommunen. I Beiarn er det gode muligheter til friluftsliv, Beiarelva er en kjent lakseelv. I kommunen er det fritidsaktiviteter som kor, korps, nærradio og idrettslag både for vinter- og sommeridrett. Kommunen legger aktivt til rette for at kvinner og menn, ­gammel og ung skal kunne realisere seg i tråd med sine personlige forutsetninger.

 Store deler av kommunen består av storslagne fjellpartier med åpne, småkuperte vidder og høye markante fjelltinder omkranset av isbreer.
Gjennom fjell-landskapet skjærer det 6 mil lange hoveddalføret Beiardalen med sine sidedaler Tollådalen, Gråtådalen og Arstaddalen. De frodige dalsidene vitner om et rikt jordsmonn og et lunt sommerklima.

De ca 1100 innbyggerne bor spredt langs Beiardalen. En del av bosettingen er likevel konsentrert til kommunesenteret Moldjord og bygdesentrene Storjord og Trones.


Næringsliv


Landbruk

Landbruksnæringa er kommunens "hjørnesteinsbedrift" og kommunen er en typisk landbrukskommune.  Dette setter sitt  preg på  både bosettingen og  aktiviteten i bygda.

 

Det drives en småskala landbruksproduksjon, der de fleste gårdsbruk har inntekter utenom bruket. Kommunen har rike naturressurser som er til glede for både folk og fè.

Naturen brukes flittig til jakt, fiske og friluftsliv samtidig som den blir kultivert av jordbruket, skogbruket og beitedyra.

 

Ca 14 % av totalarealet (1225 km2) i kommunen er  produktiv skog, av dette er 140 000 dekar drivbart. Ca 1 %  av totalarealet er dyrka jord og beiter.

Varehandel/ tjenesteyting:

Bygda har tre dagligvarebutikker. En av butikkene selger i tillegg byggevarer, et bredt spekter av elektriske artikler, manufaktur , sportsartikler.  Et servicecenter har bensinsalg, storkiosk, ølutsalg og autorisert bilverksted.

Historie


De eldste spor etter bosetting i Beiarn er 2500 år gamle, og vi vet at disse menneskene dyrket korn og hadde husdyr. Og jordbruk har også vært den viktigste næringen i bygda helt fram til vår tid.

Arkeologiske utgravinger forteller at det bodde folk nede i bygda i vikingetida, allfall fra ca. år 800 til godt etter år 1000, samtidig som mange funn også forteller om en samtidig samisk kultur i bygda.  Svartedauen midt på 1300-tallet reduserte nok innbyggertallet i Beiarn drastisk, som ellers i landet. Fra de neste to hundreårene finner man knapt noe i gamle dokumenter som forteller at det bodde folk i bygda, men fra første del av 1600-tallet finns dokumenter som forteller at det bodde folk på alle gårdene opp til Storjord. I Petter Dass' "Nordlands Trompet" går det fram at sjøfinner og lapper utgjør en vesentlig del av Beiarns befolkning, noe som bekreftes gjennom mange offentlige dokumenter. Man regner med at disse samene gjennom neste hundreår er assimilert i den norske befolkningen og sånn ser ut som de er borte. Imidlertid kom en ny tilstrømming av reindriftssamer østfra på 17- og 1800-tallet og tok fjellområdene i bruk. Mange av dem bosatte seg etterhvert i bygdene i Sør-Salten, noen også i Beiarn. - Den aller øverste delen av Beiardalen ble bebygd av ranværinger som kom over Saltfjellet så sent som rundt midten av 1800-tallet.

I senmiddelalderen antar man at de første slektene var borte fra bygda, uvisst på hvilken måte. Men på 1500-1600-tallet var bygda igjen befolket, først i nedre del og senere lenger opp i dalføret. Den øvre delen av Beiardalen ble imidlertid bebygd av ranværinger som kom over Saltfjellet så sent som rundt midten av 1800-tallet.

De første beiarværingene baserte nok hele sin eksistens på det som naturen kunne by på. Etterhvert som utviklingen førte til mer kontakt utad og varebytte og handel begynte å bli vanlig, kom også rikdommen i de prektige skogene i bygda til å få stor betydning.

Så lenge sjøen var landets viktigste ferdselsåre var beiarværingene noenlunde likestilt med det øvrige utkantfolket i landsdelen. men da omleggingen av trafikken fra sjø til land skjøt fart eter siste krig, ble Beiarn mer og mer isolert, uten veiforbindelse og bak en islagt fjord om vinteren. Først på slutten av 1960-tallet fikk Beiarn veiforbindelse utad.

Denne isolasjonen førte til at Beiarn ble hengende etter i utviklingen på mange måter, og folketallet har gått merkbart ned. De gode forutsetningene for landbruket gjorde at denne næringen likevel holdt stand, og på den positive siden betød utviklingen at den gamle bygdekulturen ble holdt levende i sterkere grad enn i mange andre bygder, og bygda er spart for forurensende industri og stressende miljø. Med dagens tiltagende sans for det miljøvennlige samfunn kna derfor det som ble oppfattet som en negativ utvikling, bli grunnlaget for en ny positiv utvikling. Blant annet skulle det gi muligheter innenfor reiseliv - og dermed blir det som gjennom alle tider naturen med sin frodighet og prakt som danner livsgrunnlaget for beiarvæingene. Det er et godt grunnlag å stå på.