De eldste spor etter bosetting i Beiarn er 2500 år gamle, og vi vet at disse menneskene dyrket korn og hadde husdyr. Og jordbruk har også vært den viktigste næringen i bygda helt fram til vår tid.

I senmiddelalderen antar man at de første slektene var borte fra bygda, uvisst på hvilken måte. Men på 1500-1600-tallet var bygda igjen befolket, først i nedre del og senere lenger opp i dalføret. Den øvre delen av Beiardalen ble imidlertid bebygd av ranværinger som kom over Saltfjellet så sent som rundt midten av 1800-tallet.

De første beiarværingene baserte nok hele sin eksistens på det som naturen kunne by på. Etterhvert som utviklingen førte til mer kontakt utad og varebytte og handel begynte å bli vanlig, kom også rikdommen i de prektige skogene i bygda til å få stor betydning.

Så lenge sjøen var landets viktigste ferdselsåre var beiarværingene noenlunde likestilt med det øvrige utkantfolket i landsdelen. men da omleggingen av trafikken fra sjø til land skjøt fart eter siste krig, ble Beiarn mer og mer isolert, uten veiforbindelse og bak en islagt fjord om vinteren. Først på slutten av 1960-tallet fikk Beiarn veiforbindelse utad.

Denne isolasjonen førte til at Beiarn ble hengende etter i utviklingen på mange måter, og folketallet har gått merkbart ned. De gode forutsetningene for landbruket gjorde at denne næringen likevel holdt stand, og på den positive siden betød utviklingen at den gamle bygdekulturen ble holdt levende i sterkere grad enn i mange andre bygder, og bygda er spart for forurensende industri og stressende miljø. Med dagens tiltagende sans for det miljøvennlige samfunn kna derfor det som ble oppfattet som en negativ utvikling, bli grunnlaget for en ny positiv utvikling. Blant annet skulle det gi muligheter innenfor reiseliv - og dermed blir det som gjennom alle tider naturen med sin frodighet og prakt som danner livsgrunnlaget for beiarvæingene. Det er et godt grunnlag å stå på.